Byens lyd

I 2003 kjøpte jeg noen billige høyttalere til enkle lydtester. Dette var høyttalere av dårligste sort, og den forvrengte og skjærende lyden egnet seg tilsynelatende ikke til stort annet enn enkle varselsignaler. Allikevel ble jeg gradvis fascinert av høyttalernes egenart. Den hissige og intense klangen hadde noe ved seg som ikke kunne gjenskapes med mer sofistikert lydutstyr.

Samtidig arbeidet jeg som vanlig i mitt eget studio i sentrum av Oslo. Hver natt gikk jeg gjennom sentrumsgatene og hørte den samme forvrengte og intense lyden. Fra grønnsakbutikker og kebabsjapper, biler og taxier, forvrengt kurdisk popmusikk og den dunkende bassen fra indisk filmmusikk; dette var det akustiske avtrykket av Oslo sentrum. Det var også begynt å bli vinter; asfaltstøv og ulike sjatteringer av skittengrå snø ble dradd rundt i gatene. Spor av mennesker blandet seg med støvet og eksosen i kontinuerlig varierende mønstre.

Det gikk opp for meg at disse tre inntrykkene var bundet sammen. Den hissige og intense klangen var en del av det som utgjorde byens lyd, og denne lyden satte akustiske spor etter seg i byrommet på samme måten som støvet og den skitne snøen. Sporene og klangene kunne være verdt å undersøke nærmere i en lydinstallasjon.

Jeg kontaktet NOTAM og Ultimafestivalen som begge var positive til ideen. Trond Lossius som jeg hadde jobbet sammen med på installasjonene Erotogod og Norge – et lydrike var også med og snart hadde vi et team.

Installasjonen åpnet under Ultimafestivalen høsten 2004 i de daværende lokalene til Norsk Form. En flere hundre år gammel, svakt opplyst kjellerkrypt var dekket av et metallgulv. Med utgangspunkt i brukerens interaksjon skiftet lyden fra gulvet karakter fra svake klanglige dryss til intenst forvrengte og gnissende sirener. Fjerne avtrykk av hvinende bildekk og dunkende bassrytmer vred seg inn og ut av stadig nye varianter, og man hørte spor av noe som en gang kunne ha vært byens lyd. Lyden hadde en sterkt romlig karakter der de brennende og gnissende klangene ble slynget utover gulvet i kontinuerlig nye formasjoner.

Installasjonen bestod av en kjellerkrypt med et metallgulv. Lyd med en intens og romlig karakter strømte ut fra gulvet.

Et romlig akustisk felt
Installasjonen bestod altså av et 100 m2 stort gulv i perforert metall. Under gulvet befant det seg et nettverk av førti forvrengte høyttalere som til sammen utgjorde et romlig akustisk felt. Lydens kompositoriske sammensetning ble kontrollert av sensorer på gulvets overflate. Disse styrte igjen ulike feil og mangler som var skrevet inn i et dataprogram. På denne måten kontrollerte man den klanglige og strukturelle utviklingen av disse feilene, samtidig som man beholdt lydens ødelagte karakter.

Byens energi
Installasjonen Lydspor undersøkte altså byens forvrengte spor av lyd. Byens lyd har gjennomgått store forandringer frem mot det intense nettverket av støy som den i dag består av. Denne intensiteten bærer også på en egen energi. Energien er spor av menneskene som lydlegger byen og som selv blir lydlagt. Vi ønsket å ta disse energiske lydkildene direkte inn i installasjonen, for slik å kunne gå inn i selve lydkildenes egenart. Byens akustiske egenart var ikke bare klanglig; den var også romlig. De romlige aspektene ble utforsket, og gjorde det mulig å sette konkrete akustiske spor i lydens ferd over installasjonens gulv.

Byens lyd
Dersom man leter etter sporene fra opprinnelsen til vår tids gigantiske metropoliskonstruksjoner, finnes kanskje disse i overgangen fra jeger-samler tilværelsen til landsbrukssamfunnet. Det nye samfunnet ga sentralisering av makt, stor tilgang på ressurser og beskyttelse, og med det også muligheter for utveksling av ideer og kulturuttrykk. Ser man disse gigantiske ansamlingene av menneskelig aktivitet fra luften minner de om eksotiske dypvannslivsformer der de slynger tentakler av elektrisk lys og transportstrukturer og akustiske spor i kontinuerlig bevegelse utover landskapet. De kontinuerlige bevegelsene til heisekranene peker på den moderne byenes hovedtrekk, nemlig forandringen, og denne forandringen er også sentral i byens lyd.

Seoul på natten, bildet er tatt fra den internasjonale romstasjonen (ISS).

Byene som i sin tid var preget av lyden av hestedrosjer, husdyr og ropene fra markedet ble i løpet av det 20. århundre akustisk formet av en ny tid; av maskiner, transportsystemer og konstruksjon av bygninger og nye typer byrom. Dette nye akustiske avtrykket av bygninger, motorer, sirener, alarmer og elektriske forstyrrelser gjør det også vanskeligere for mennesker og dyr å orientere seg. De enorme mengdene lyd gjør det problematisk for dyr å kommunisere, og fører i verste fall til utrydding av arter både over og under vann. Mennesket har heller ikke helt tilpasset seg det nye habitatet, og reagerer med stress, aggresjon, søvnmangel og angst.

Men metropolens lyd har også en annen side. Den forteller om livet til det moderne mennesket, og den gjør det på en svært intens måte. I folketroen og legendenes verden kunne man lære om livet til skikkelser som Jesus, Satan, Buddha og Bigfoot gjennom å studere fotsporene de hadde satt på mytologiske steder. Gjennom å avlese de fossile sporene etter liv kan vi på samme måte lære om selve livsførselen til prehistoriske eksistenser. I vår tid er store mengder av spor digitale, og den kontinuerlige registreringen av informasjon fra telefoner, kredittkort, internett og andre digitale medier skriver historien om våre liv ned til minste detalj. Men vi setter også spor i form av lyd.

Byens lyd er fylt av lyden fra mobiltelefoner, mp3-spillere, bilstereoer og kaféhøyttalere. Vi lydlegger våre egne liv i byen, og lydlegger slik også byen selv. Denne lyden fremstiller livet i byen med et så høyt energinivå at det er som om det er byen selv som tegner dette akustiske selvportrettet. Lydene overlagres kontinuerlig med hverandre. I storbyens ensomhet filtrerer vi effektivt bort skrik, verbale trusler, hvinende dekk og sirener, og identiteten til den som satte avtrykket skjules. De akustiske sporene viskes bort og oppfattes som irrelevante og uønskede.

Akustisk action-painting
Det var disse forholdene mellom byen, lydkilder og spor vi ønsket å undersøke i installasjonen. Vi var ikke de første som hadde blitt fascinert av den industrialiserte byens støy. Allerede tidlig på 1900-tallet skapte futuristene verket Risveglio di una Citta1. Men der futuristene beskrev den nye byens lydverden gjennom spesialkonstruerte instrumenter ønsket vi å ta byens støyende lydkilder direkte inn i selve installasjonen.

Byens lyd strømmet altså ut i gatene fra sprakende radioer, hakkende CDer og buldrende bilstereoer. Det var disse lydkildenes egenart vi ville undersøke og benytte. Vi ønsket å se hvilket potensiale som lå i disse undervurderte lydkildene. Det var ikke noe mål for oss å skape hyperrealistiske lydbilder, men heller se på mediets eget innebygde estetiske potensiale. Det kunstneriske resultatet måtte komme som følge av en verktøyforståelse, og ikke som et forsøk på å skjønnmale resultatet med digitale akvarellfarger. Selve mediet som verket ble kommunisert gjennom var den digitale lyden, og i siste instans høyttaleren. Produksjonsteknologien var en uadskillelig del av verket og ikke en bieffekt som vi helst ville vært kvitt.

For å realisere ideen konstruerte vi et lydgulv i perforert metall, og under dette gulvet befant det seg et nettverk av førti høyttalere av ulik forvrengt karakter. Gjennom dette gulvet kunne vi ikke bare undersøke byens forvrengte lyd men vi kunne også undersøke de romlige kvalitetene i disse lydsporene.  De akustiske sporene vi setter i byrommet er ikke bare klanglige, men også romlige. På samme måte som bilene dro den skitne snøen utover i vintergatene så ble også byens lyd projisert tredimensjonalt i byrommet. Sirenene med dopplereffekten som hastet forbi, dunkingen fra bilstereoen som gradvis skiftet karakter på vei gjennom gatene, og den stadig romlig foranderlige klangen av mennesker, biler, sykler og kaféer. Alt dette var erfaring i konstant bevegelse. På samme måte var installasjonens lyd romlig. Det store antall lydpunkter under gulvet gjorde det mulig å konstruere helt konkrete spor og baner som lyden kunne følge i en slags akustisk action-painting der lyden ble tømt, dryppet og kastet ut over gulvet.

Den minimalistiske formen
Installasjonens lyd var ikke noen direkte representasjon av byens lyd, men tvert imot sterkt abstrahert. Vi ønsket å undersøke forholdet mellom byens lyd, lydens spor og lydkildenes egenart. Lydkildenes egenart ble ytterligere undersøkt gjennom å fremelske ulike former for tekniske feil. Fra datamaskiner som krasjet, til høyttalere som ble pint til bristepunktet; på denne måten strakk vi byens lydenergi til yttergrensene.

Det var også en annen grunn til at vi ønsket å arbeide med denne lavteknologiske løsningen. Den gigantiske lydinstallasjonen Norge – et lydrike hadde vist at det var en krevende prosess å gjennomføre kunstneriske konsepter i stort anlagte produksjoner. I Lydspor hadde vi muligheten til å arbeide innenfor et mer begrenset konsept der vi hadde full kontroll over alle ledd i produksjonen. Når vi allikevel endte opp med et 100 m2 stort metallgulv på flere tonn, og med et 40-kanals høyttalersystem og spesialskrevet programvare så er det jo klart at vi fortsatt ikke helt hadde mestret den minimalistiske formen. Allikevel klarte vi å fange den intense og forvrengte romlige lyden av byen slik den fremstod for oss i Oslo høsten 2004.


1 Det futuristiske støyverket Risveglio di una Citta (En bys oppvåkning) av Luigi Russolo og Ugo Piatti ble publisert i 1914 og demonstrert hjemme hos Filippo T. E. Marinetti. Blant publikum var Igor Stravinskij.


 
 


Klank - elektronisk musikk. text text text text text text


I Guess I’ll Have To Dream The Rest - piano musikk.


Ragnarok - installasjon. text text text text text text


Dobbeltgjenger - installasjon.